Herregud så det regner i dag. Hele himmelen er grå og trist. Jeg har vondt i hodet og alle rundt meg er negative. Det er det som skjer rundt vinters tid. 

Det som også skjer når sommeren er over er at folk begynner å gå med mer klær. Jo mer klær folk går med jo mer usexy føler de seg. Jo mer usexy man føler seg jo mindre sexlyst får folk. Dette gjør jo at det blir mindre sexy snaps, mindre likes på Tinder og færre folk ute. Enkel tilbud/etterspørsel dilemma.

Personlig så har jeg ett stort oppmerksomhetsbehov. Som ikke må forveksles med å være midtpunkt, for det kan jeg ikke fordra. Jeg trenger bare at folk liker meg, vil være sammen med meg, syns jeg er smart, pen og morsom. Jeg har også behov for å få dette av flere mennesker rundt meg og gjerne møte nye mennesker som vil gi meg den bekreftelsen som jeg tydeligvis fikk for lite av som barn! haha.

Det er her denne vinter desperasjonen kommer inn. Når mørket begynner å komme rundt 16.00 og alle sitter parkert i sofaen for resten av kvelden allerede. Da angster jeg litt over min valgte livsstil og begynner å lure på om de kjipe heteroene er inne på noe. Burde jeg slå meg til ro nå som jeg enda ser nogenlunde bra ut. Burde jeg være en av de som ser på en enebolig i utkanten av Oslo som ett fint sted å oppfostre barna mine. Burde jeg føle at det er fint å ha noen som kjenner deg ut og inn og som du deler hele livet med.

Når disse tankene slår inn kommer angsten opp igjen, men i en annen form. Angsten for å bli fanget inn i en normalisert hverdag med bleieskift og tacofredag. Kroppen min skriker av tanken og jeg hiver frebrilsk opp Tinder. Jeg sveiper ukritisk til høyre og chatter med fremmede om de kjedelige jobbene våres og hva vi liker å gjøre på fritiden. Hvor ingen forresten forteller sannheten om at de liker å spise godis på sofaen mens de skroller gjennom Netflix. Neida. Kan ikke gå nærmere inn på det for da kommer aggresjonen min opp over alle turbildene og snapchat filterene!

Uuuuuansett, det som skjer er at jeg blir desperat. Usjarmerende og needy. Noe som ikke tiltrekker noen! Etter en stund kommer jeg tilbake til realiteten og all den angsten over min livsstil vs andres. Jeg er meg. Og jeg har egentlig akseptert for lenge siden at jeg ikke vil være normal. Likevel, er jeg som alle andre, og ender opp med angst over alt det dumme jeg presterte å gjøre i løpet av tiden i vinter-desperasjonen…

Og det er bare November!!!